Erfaringer

Slik er det bare

Har jeg nådd et metningspunkt når det kommer til å ta innendørs sportsbilder? Når jeg kommer til en idrettshall er belysningen i beste fall grusom. Fargekorrigering framstår som et fotografisk mareritt.


I går dro jeg til Tromsø for å ta bilder av håndball. Kampen var en NM-kamp mellom Tromsø Håndballklubb og Kristiansand Vipers og ble spilt i Tromsøhallen. Tromsøhallen benyttes til mange ulike idretter så man skulle tro at det var tatt høyde for at man skulle ha godt lys. Vel framme tok jeg en titt i taket som jeg alltid gjør. Dessverre så var det montert opp tre ulike typer lys : Lysrør, Wolframlys med gult fargestikk og enten LED eller glødepærer med hvitt lys. Det var en kaotisk sammensetning av lys som var kraftig rettet ned mot et blått gulv som reflekterte i de hvite spillerdraktene. Fargen varierte alt etter hvor man befant seg på banen. Jeg fant noen områder der det var et jevnt lys men for å dekke hele banen var det umulig å benytte samme innstilling både på eksponering og hvitbalanse.

191002 Kristiansand Vipers Marta Tomac i kampen mellom Tromsø Håndballklubb og Kristiansand Vipers i 4.runde i NM. Kampen ble spilt i Tromsdalshallen onsdag 2.oktober 2019. Foto: Mathisen Media / Ole Reidar Mathisen

»Slik er det bare»

Ja.. Det er bare slik det er for idrettslag og halleiere har andre ting å tenke på enn å finne lyspærer med samme farge. For det menneskelige øyet er alle disse lysene hvit og man har idretten i fokus – ikke foto og video. Dette er ikke noe som kommer til å forandre seg så jeg må bare innta den innstillingen at «slik er det bare». For den som er bevandret i fotografiets verden så var mine innstillinger 1/800s, f2.8, ISO8000-12800. Det er langt unna det jeg vil kalle optimal belysning.

På tide å gjøre noe annet?

Spørsmålet har begynt å dukke opp i mitt hode. Jeg er kommet så langt i min fotoreise at jeg ønsker å publisere og selge bilder som er bra. Jeg vil ikke ha mitt navn assosiert med et undereksponert bilde med gult fargestikk slik man gjerne ser i lokalaviser. Jeg vil ha mitt navn assosiert med gode bilder med riktig fargegjengivelse korrekt eksponert. Jeg er på ingen måte en god sportsfotograf men jeg klarer å få noen bilder i nesten hver situasjon jeg befinner meg i.

Jeg er ikke glad i natur- eller nordlysfoto fordi Internett er oversvømmet av bilder med overdrevne farger på himmelen, et nordlys som er en grønn grøt på himmelen og en solnedgang med en hvit, utbrent sol midt i bildet. Disse bildene får likes og sukking på både Instagram og Facebook men det er ikke noe for meg. Jeg vil at bildene jeg tar skal reflektere virkeligheten i størst mulig grad. Det er ikke likes jeg er på utkikk etter men det hjelper på selvfølelsen.

Bryllupsfoto sommeren 2019. Nikon D800 og Godox AD200

Portrett og bryllupsfoto er helt OK men det er ingen som er interessert i å betale for disse tjenestene. Det holder med familien som tar bilder med mobilen og sender de til brudeparet. Selfiene er så sosialt akseptert og får så mye oppmerksomhet at ingen trenger et portrettfoto. Det er få personer som jeg vet om som henger opp bilder av seg selv eller familien. Det er dyrt å printe egne bilder på et stort lerret eller på et stort innrammet bilde. Man kan dra på Bohus, Ikea eller Europris å kjøpe et OK bilde Printet på lerret til knappe 200,-kroner. Det er umulig å konkurrere med slike priser og kvalitet ser ikke ut til å bety noe.

Hva ønsker jeg?

Siden jeg ikke er på søken etter likes – hvorfor poster jeg bilder på Instagram og Facebook? Foto er en dyr hobby så jeg ønsker å tjene noen kroner her og der for å bruke på utstyr. Kamerahus blir slitt, objektiv kan falle i bakken og minnekort kan slutte å virke. I stedet for å benytte husholdningsbudsjettet til å kjøpe dette så har jeg et eget firma som har et eget budsjett. Omsetningen er grei nok til å kunne kjøpe litt utstyr nå og da. Men er det verdt det når jeg begynner å miste gnisten?

Det fine med sportsfoto er at jeg slipper å sitte så mye med laptopen med Photoshop og Lightroom. I vinterhalvåret må jeg korrigere farger fra innendørs sport, men det er lite sammenlignet med andre fotografer. Dersom jeg nå skal ta naturbilder, portretter eller bryllupsfoto så må jeg i mye større grad begynne å redigere bilder. Men det er jo så for****a kjedelig å sitte i timesvis foran laptopen for å redigere!

Jeg satser på at jeg finner tilbake til fotogleden i løpet av høsten. Inntil da så får jeg prøve å ta bilder av det jeg ser rundt meg.

Slik er det bare
Kommentarer
Til toppen
Language »